Øvre Myra

Øvre Myra er en husmannsplass som opprinnelig lå under Sandar Prestegård. Eiendommen har adresse Solvangveien 8 i Sandefjord. Den ble kjøpt av Foreningen Gamle Sandefjord og Sandar historielag i 1992.

Husmannsplassen består av et våningshus fra omkring 1770 og en driftsbygning fra 1800-tallet. Våningshuset er tatt vare på og  forsiktig restaurert.  Driftsbygningen (låven) er gjort om til et møtelokale, og den leies ut til foreninger og til ulike arrangementer. For leie, se neste side.

Litt om HUSMANNENS SOSIALE KÅR 
Det fantes husmannsplasser også under andre større gårder i Sandar. Men de jeg nevner ovenfor, kan stå som eksempler. Selv om vi kan finne fellestrekk for husmannsplassene i Sandar, varierte nok husmannens plikter og husmannens kår, så noe enhetlig bilde kan det ikke bli. Dette skyldes til dels folketellingenes opplysninger om status: "husmann med jord" og "husmann uten jord".

Det er klart at når et gårdsbruk skulle gå i arv til odelsgutten, måtte andre barn i familien finne seg annet levebrød. Seilskutefarten var et alternativ. Men den kunne ikke absorbere alle ledige. Industri fantes ikke. Å få daglønnet arbeid på bondegårdene kunne nok lykkes i onnene. Men året var langt, og armoden følbar. Ikke stort bedre kunne det være i byene. Fattigdommen på 1700- og 1800-tallet kan vi som lever i et velferdssamfunn, bare ha en svak aning om. Fattige barn og eldre ble ofte "bortsatt" på landet, som det het, uten noen som helst kontroll med kost og losji.

Husmannsfamilier hadde riktignok tak over hodet, men med mat og klær kunne det være så som så. En del husmenn fikk nok noe tilskudd til kosten om de hadde dyrket opp en jordlapp med poteter eller korn. Johannes Moholt fortalte om en husmann på Haughem som under pliktarbeid i skuronna gikk med skaftestøvler. For så kunne han smugle med seg noe korn i støvlene når han skulle hjem til sin sultne familie.

I skiftebrev og panteregistre har jeg funnet beskrivelse av husmannsplasser så kummerlige at en kan få tårer i øynene. Men forholdne varierte nok noe. På plassen Kjervelia under en av Bø-gårdene hadde husmannen Johan Kjerva deltidsjobb som tømmermann på et av skipsverftene våre, og kunne vel ha det rommeligere enn husmenn flest. Om husmenn med andre inntekter vil jeg fortelle følgende:

For en tid siden fikk jeg et brev fra en kvinnelig dansk lektor i Danmark. Hun fortalte at hun arbeidet med en bok om den kjente klokkemaker-slekten Høg på Fyn. Spørsmålet var om vi i Sandefjord visste noe om klokkemaker av Høg-slekten som hadde slått seg ned her i distriktet. Jeg kunne da svare at klokkemaker Søren Mogensen Høg i sin tid bodde på husmannsplassen Drangedalen under Haughem, og at flere av hans gulvklokker fremdeles var å finne rundt om i hjemmene her. En av disse klokkene har årstallet 1788.

HUSMANNSPLASSER UNDER SANDAR PRESTEGÅRD
Hvor mange husmannsplasser det i alt var under Sandar Prestegård, vet vi ikke eksakt. I prost Schelvens tid i Sandar (1775-1799) ble det "utparsellert endel av prestegårdens jord til 16 husmenn" heter det i dokumentet "Jordavgift 1802". Disse 16 husmenn skulle betale en årlig avgift. Om de dessuten skulle gjøre pliktarbeid, er ikke nevnt i dokumentet. I det hele tatt er det i dag ikke mulig å finne noe enhetlig mønster i husmennenes festeforhold til prestegården. Ordet husmann kan faktisk ha vært brukt om en mann som leier plassen på vilkår som minner om festekontrakter i vår egen tid.

Også antall husmannsplasser varierer. I 1802 var det f.eks. 13: Nybo, Kjelberg, Øvre og Nedre Brekka, Kirkeroen, Kleggelien, Knatten, Pøntestua, Ragnhildbru, Rukla, Kottet, Øvre og Nedre Myra. Om alle disse plassene har jeg fortalt i bind II av mitt verk om Sandar, og henviser interesserte lesere dit. Her vil jeg bare nevne at for enkelte av de nevnte plassene er ikke annet tilbake enn navnet, mens andre navn er beholdt og overført til ny bebyggelse. Som en kuriositet kan jeg jo fortelle at Nedre Brekka lever videre i Sandarveien 10 A, og Kleggelien i det nåværende "Sjømenns Gamlehjem" i Grønli.

Nedre Myra i Nybyen - ved siden av Frelsesarmeen - eksisterer fremdeles, og Øvre Myra, som jo er innkjøpt og overtatt av foreningene Gamle Sandefjord og Sandar Historielag, tas spesielt vare på. Om Øvre Myra har Henrik Sandberg fortalt i "Kulturminneserien" høsten 1981, og i Sandefjord-museenes årbok 1976-78, likeså Vilhelm Møller i sin nye bok "Kjære gamle Sandefjord".

Kilder:
Lorens Berg: Sandeherred
Vilhelm Møller., Sandar. Gård og Grend.

Bevaringsprisen

FGS har siden 1981 hvert år på årsmøtet sitt delt ut en bevaringspris.

Prisen er som ordet sier først og fremst en bevaringspris, som gis for godt utført bevaringsarbeid, dvs for arbeid som tar sikte på å ta vare på så mye som mulig av husets opprinnelige form og materialer.

I denne forbindelse kan vi nevne at vi i arbeidet med dørplakaten vår bare fant 1 original inngangsdør i behold i hele Bjerggata,

og alle hus unntatt 2 hadde skiftet ut sin originale teglstein med sementstein, hollandsk glassert tegl el.l.

Prisen er altså ikke en restaureringspris, selv om den også unntaksvis har blitt gitt for godt utført restaureringsarbeid.

Det er hovedsakelig sentrumsnære bygninger som har fått denne bevaringsprisen.

I tråd med foreningens formål deles det ut en bevaringspris for riktig restaurering eller godt og tradisjonsrikt vedlikehold.

De siste årene er følgende priser utdelt: 

Se også billedgalleriet over byggene som har fått bevaringsprisen.